Den røde tråden

Det finnes ingen fasit på hvordan man skal lytte til klassisk musikk. Men det er interessant å spørre seg selv hvordan vi egentlig lytter. Når vi nå likevel sitter i konsertsalen og har to timer med en spill levende orkesteropplevelse foran oss, ønsker vi jo oss tett innpå på musikken? Men det er ikke alltid så enkelt, og iblant faller vi av lasset. Hvordan kan vi følge musikkens utvikling tettere?

Å lytte til musikk kan være en følelsesmessig opplevelse. Man opplever at musikken, eller utøveren treffer noen såre strenger i en selv. Det kan også være en intellektuell opplevelse der fascinasjonen av komponistens form- eller motivbehandling får en til å få gåsehud. Noen av oss får en fysisk opplevelse i møtet med musikkens suggererende puls. Men det kan også være alt på en gang. En totalopplevelse.

Å kunne følge en rød tråd, lytte med kontinuerlig oppmerksomhet er vanskelig i dagens fragmenterte hverdag. Den rumenske dirigenten Sergiú Celibidache sa «Sound is not music, sound can become music» sier han i et intervju med Markand Thakar fra 1994.  Her sier han at musikk ikke er notene på papiret. Han oppsummerer han det at når vi er i stand til å oppleve forbindelsene mellom detaljene i øyeblikket og den store helheten at det er da musikken blir til?  Når vi evner å høre en frase som en del av en større helhet. Når man kan oppleve graden av konflikt og kontraster som utspilles slik at vi virkelig kan følelsesmessig lande i den siste akkorden og er både fylt og tømt på en gang. Musikk blir slik til i møtet med menneskets affektverden, altså hele mennesket med våre erfaringer, referanser og følelser. Musikken blir ikke lengre en rekke enkeltøyeblikk, men en opplevelse av total kontinuitet.

The life of a piece depend on its birth. It is is already decided by the sound of the first two notes sier dirigenten Jordi Mora. Og hva betyr dette for lyttingen vår?

Menneskesinnet har en slik natur at vi opplever ingen øyeblikk som like. Selv om vi hører to identiske setninger, så vil den siste uansett være farget av at vi har hørt den før. Dette er ikke noe vi velger. Det er det samme i musikk. To identiske toner i starten av et verk er likevel forskjellige. Den ene står i forhold til stillheten før, den er det første inntrykket vi får. Den andre tonen bygger videre på den første. Dette er ikke noe vi velger. Det er slik. Dette er en fascinerende tanke for meg. Men det er når jeg velger å være oppmerksom på dette, at jeg får nøkkelen til å t tak i den røde tråden.

Vårt vestlige språk reflekterer ikke denne opplevde tiden. Setningen om elven betyr i praksis at jeg stadig er den samme, men elven en annen. Det skal finnes et zuluspråk der man ikke bøyer verbet ”å gå” i tid. De sier ikke ”jeg går”, ”jeg skal gå”. Bare pronomenet bøyes, mitt gamle jeg, mitt her og nå og det ”jeg” jeg skal bli, har forskjellige former. Å gå er det samme, jeg som går forandres.

The end must be in the beginning and the beginning in the end:
Only when the last note fully participates in the first, and the first fully participates in the last, will I experience this highest form of beauty. (Sergiu Celibidache)

 

 

 

 

 

 

 

 

En kommentar om “Den røde tråden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s