Grovslipte diamanter

Effektivitet og høye tempi på bekostning av wienersk raffinement
Bergen Filharmoniske Orkester
Jan Willem de Vries, dirigent
Lisa Larsson, sopran
Wolfgang Amadeus Mozart
Felix Mendelssohn
Joseph Haydn

Den nederlandske dirigenten Jan Willem de Vriend har spesialisert seg på det 17. og 18. århundres musikk og det var som om orkestret lenge har vært sultefôret på denne musikken, og når de nå endelig ble sluppet løs i den wienerske letthet, ble det iblant for mye av det gode.

Mozarts symfonier i g moll, nr 25 Kv 183 og nr 40 Kv 550 åpnet og avsluttet et helhetlig sammensatt program. Dette er musikk der ingenting av det som er viktig for fremførelsen er notert i notene. Alt står og faller på kunnskap om spilletradisjonen, og selv om det finnes store variasjoner i måten disse klassikerne spilles på, er noen av stikkordene er klanglig og tempomessig fleksibilitet. Tempoet i hver sats blir derfor ytterst avgjørende, blant annet for å kunne gi satsene den riktige karakteren.

Der de Vriend fokuserte på spenst, fart og energi, kunne han ha stogget orkestret og gitt dem mer oppmerksomhet rundt frasering og overganger. I stedet virket det som om orkester og dirigent gjensidig hisset hverandre opp. Hardest gikk det ut over de langsomme satsene der vakre obo og fløytesoloer løftet fremførelsene, men kunne ha fått utfolde seg mer ved et saktere tempo. I første sats av symfoni nr 25 er frasene preget av mange aksentueringer. Disse repeteres igjen og igjen og blir lett for statiske. Resultatet ble at satsen ble mer anmasende enn artikulert.

Den svenske sopranen Lisa Larsson hadde en praktfull stemme. Hun fikk demonstrert et stort register med ulike klangfarger. Mendelssohns konsertarie ”Infelice” ble derimot for overlesset. Jeg er fortsatt usikker på om det var musikken eller fremførelsen, men det var som om hennes sterke innlevelse ikke rørte ved meg. Dette er paradoksalt: Det kan være det man ”ikke sier” – det tilbakeholdte – som kan vekke de sterkeste følelsene hos en lytter. Mendelssohn er tross alt tidlig romantikk. Selv om melodiene hans byr på mer svulstighet enn komponister som levde bare noen tiår før ham, fordrer det fortsatt en klanglig og utrykksmessig letthet. Konsertmester David Stuart som ledsaget sopranstemmen med en fiolinsolo, var solid men likevel noe avmålt både i klang og utrykk. Jeg kunne ønske meg mye mer av ham og mindre fra henne. Da fungerte det bedre i Haydns konsertarie ”Scena di Berenice”. Her var det større variasjon både i klang og utrykk, men dessverre forsvant klangen hennes for mye i frasesluttene. Flere ganger ble overgangene overdøvet av en litt for tykk orkesterklang. Også her kunne den spretne dirigenten balansert energien i orkestret i stedet for å piske opp stemningen ytterligere.

I første sats av Mozarts symfoni nr 40 satte de et tempo som gav satsen den rette, oppjagete stemningen. Men fart kan aldri alene gi intensitet. Midtdelen i den korte satsen (utviklingsdelen) ble for effektiv til at vi kunne erfare de store harmoniske skiftningene som bygger opp den nødvendige intensiteten til at virkelig føler behovet for avspenningen gjennom en rekapitulasjon. Tredje satsen – menuetten – ble igjen for hektisk og mistet slik noe av menuettens særegne karakter.

Det er skjerpende for ethvert orkester å spille musikk fra wienerklassisismen. Det er krevende blant annet på grunn av musikkens gjennomsiktighet. Bergen Filharmoniske Orkester har både teknikken, gnisten og lysten men trenger rett og slett å spille det mer. Jeg håper derfor virkelig at de får anledning til å arbeide mer med wienerklassiske repertoar under gode, spesialiserte dirigenter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s