Grovslipte diamanter

Effektivitet og høye tempi på bekostning av wienersk raffinement
Bergen Filharmoniske Orkester
Jan Willem de Vries, dirigent
Lisa Larsson, sopran
Wolfgang Amadeus Mozart
Felix Mendelssohn
Joseph Haydn

Den nederlandske dirigenten Jan Willem de Vriend har spesialisert seg på det 17. og 18. århundres musikk og det var som om orkestret lenge har vært sultefôret på denne musikken, og når de nå endelig ble sluppet løs i den wienerske letthet, ble det iblant for mye av det gode.

Mozarts symfonier i g moll, nr 25 Kv 183 og nr 40 Kv 550 åpnet og avsluttet et helhetlig sammensatt program. Dette er musikk der ingenting av det som er viktig for fremførelsen er notert i notene. Alt står og faller på kunnskap om spilletradisjonen, og selv om det finnes store variasjoner i måten disse klassikerne spilles på, er noen av stikkordene er klanglig og tempomessig fleksibilitet. Tempoet i hver sats blir derfor ytterst avgjørende, blant annet for å kunne gi satsene den riktige karakteren.

Der de Vriend fokuserte på spenst, fart og energi, kunne han ha stogget orkestret og gitt dem mer oppmerksomhet rundt frasering og overganger. I stedet virket det som om orkester og dirigent gjensidig hisset hverandre opp. Hardest gikk det ut over de langsomme satsene der vakre obo og fløytesoloer løftet fremførelsene, men kunne ha fått utfolde seg mer ved et saktere tempo. I første sats av symfoni nr 25 er frasene preget av mange aksentueringer. Disse repeteres igjen og igjen og blir lett for statiske. Resultatet ble at satsen ble mer anmasende enn artikulert.

Den svenske sopranen Lisa Larsson hadde en praktfull stemme. Hun fikk demonstrert et stort register med ulike klangfarger. Mendelssohns konsertarie ”Infelice” ble derimot for overlesset. Jeg er fortsatt usikker på om det var musikken eller fremførelsen, men det var som om hennes sterke innlevelse ikke rørte ved meg. Dette er paradoksalt: Det kan være det man ”ikke sier” – det tilbakeholdte – som kan vekke de sterkeste følelsene hos en lytter. Mendelssohn er tross alt tidlig romantikk. Selv om melodiene hans byr på mer svulstighet enn komponister som levde bare noen tiår før ham, fordrer det fortsatt en klanglig og utrykksmessig letthet. Konsertmester David Stuart som ledsaget sopranstemmen med en fiolinsolo, var solid men likevel noe avmålt både i klang og utrykk. Jeg kunne ønske meg mye mer av ham og mindre fra henne. Da fungerte det bedre i Haydns konsertarie ”Scena di Berenice”. Her var det større variasjon både i klang og utrykk, men dessverre forsvant klangen hennes for mye i frasesluttene. Flere ganger ble overgangene overdøvet av en litt for tykk orkesterklang. Også her kunne den spretne dirigenten balansert energien i orkestret i stedet for å piske opp stemningen ytterligere.

I første sats av Mozarts symfoni nr 40 satte de et tempo som gav satsen den rette, oppjagete stemningen. Men fart kan aldri alene gi intensitet. Midtdelen i den korte satsen (utviklingsdelen) ble for effektiv til at vi kunne erfare de store harmoniske skiftningene som bygger opp den nødvendige intensiteten til at virkelig føler behovet for avspenningen gjennom en rekapitulasjon. Tredje satsen – menuetten – ble igjen for hektisk og mistet slik noe av menuettens særegne karakter.

Det er skjerpende for ethvert orkester å spille musikk fra wienerklassisismen. Det er krevende blant annet på grunn av musikkens gjennomsiktighet. Bergen Filharmoniske Orkester har både teknikken, gnisten og lysten men trenger rett og slett å spille det mer. Jeg håper derfor virkelig at de får anledning til å arbeide mer med wienerklassiske repertoar under gode, spesialiserte dirigenter.

Den største av de største

Den største av de største
Grigory Sokolovgrigory-sokolov-foto-klaus-rudolf
Den Norske Opera. Oslo, 17.oktober 2015
Musikk av Franz Schubert og Frederic Chopin
(Foto: Klaus Rudolf)

Det er en ærbødig, eldre mann som sitter lett framoverbøyd mot det store, svarte Steinwayflygelet. Grigory Sokolov er en av de siste gamle pianister fra den russiske skolen og Schuberts a moll sonate opus 143 åpner programmet. Anslagene hans er konsentrerte og presise, bevegelsene uten store gester. Utrykket er reservert – nesten prøvende – som om han utforsker hvordan instrumentet reagerer i møte med rommet og en fullsatt sal.

Klangen hans er av den typisk østeuropeiske skole, med ”den frie labb” – et anslag som gir en stor og rund klang. Men denne pianisten har også lettheten i fingeranslaget. Den hurtige sistesatsen allegro vivace fikk smak av en tostemmig invensjon av Bach. Med prellende passasjer blottet for sentimentalitet, fikk vi demonstrert at de akustiske forholdene med flygelet foran ”jernteppet” på operahusets hovedscene fungerte ypperlig.

Umiddelbart – uten å invitere til applaus – gikk han kompromissløst videre til Six Moment Musicaux opus 94. I disse kortere, lyriske stykkene til Schubert er det sangen som står i fokus. Å skape en illusjon om sang er noe av de største utfordringene en pianist har. Pianoet er tross alt et perkusjonsinstrument. Tangenten går ned og hammeren treffer en streng lang inne i klangrommet og faller deretter nådeløst tilbake. Vi pianister kan derfor tilsynelatende ikke påvirke tonen etter den er slått an. Vi må derfor skape illusjonen om at tonene er legato (sammenbundne). Dette klarer Sokolov. I hans fingre er der ingen overflødig spenning når han setter anslaget. Hendene har fri forbindelse og flyt helt opp i nakken og når fingrene treffer de kalde elfenbenstangentene som myke pensler, er det som om han formelig trekker tonen ut av klaveret. Gjennom antydninger til tempofleksibilitet blir tonene deretter forbundet til de mest fullkomne fraser.

På vei ut i pausen overhører jeg en høyrøstet, eldre frue på nasal Oslodialekt: ”Det er slett ikke slik Schubert skal spilles”. Jeg aner en pensjonert klaverlærer med sans for den romantiske Schubert. Ingen kommentar. Sokolov flørter ikke med publikum. Det er ikke antydning av smil når han tar applaus. Det er derimot den sterke kontakten Sokolov har med musikken, som formidler. Den introverte ekspressivitet kan også være uttrykksfull.

I Chopins musikk står også poesien i høysetet og fremfor alt er det stillheten i de to Nocturner op 32 vi sitter igjen med. Sonate nummer 2 op 35 viser en pianist som velger å tone ned det virtuose ved musikken. Ikke fordi han ikke kan, men fordi han ikke vil. Hans ”frie labb” gjør de ville åpningspassasjene i andre sats, scherzo tunge og myndige. Sørgemarsjen Marche Funebre i tredje sats er langsommere spilt enn jeg har hørt noen gang. Men det treffer sterkt og vekker minner om Sokolovs landsbroder Sjostakovitsj, som fikk denne spilt under sin egen begravelsesprosesjon.

Ikke mindre enn en halv time med seks ekstranumre toppet konserten. Sokolov fortsatte i Chopins ånd, og hans mazurkaer og preluder vitnet om en pianist som har som hovedprosjekt å formidle musikken framfor å framheve seg selv.

Det er dette som gjør ham til den største av de største. Men samtidig er det et grep man ikke sånn uten videre kan kopiere. Det er hans personlige og livslange forhold til musikken som gjør at han kan velge et slikt tempo som i Marche Funebre. Han evner nemlig å fylle hver tone og hver overgang med et intenst nærvær. Dette kan ikke læres, kun oppnåes gjennom livslang erfaring.

Hør Sokolov spille Chopins Marche Funebre fra Sonate nummer 2 i et konsertopptak.

Les Ida Habbestads anmeldelse av samme konsert.