Konsert for Åse og orkester (anmeldelse)

FESTSPILLENE I BERGEN lørdag 6. juni 2015

Konsert for Åse og orkester
Energisk og frisk amollkonsert

Bergen Filharmoniske Orkester
Andrew Manze
 dirigent
Peter Herresthal fiolin
Jakob Kullberg cello
Ronald Brautigam piano

Åse Kleveland konsertvert

JEAN SIBELIUS
Symfoni nr. 7

PER NØRGÅRD
Three Nocturnal Movements
for fiolin, cello og kammerorkester
Urfremføring

ARNE NORDHEIM
Floating

EDVARD GRIEG
Pianokonsert i a-moll op. 16

Full applaus etter første sats i Griegs klaverkonsert i a moll vitner ikke bare om fin, ektefølt entusiasme, men også kanskje om at Festspillene har klart å nå et av målene sine: å trekke til seg helt nytt publikum. Åse Kleveland var kveldens konsertvert og hadde så mye å si at konserten ble nesten førti minutter lengre enn annonsert – lengre enn spilletiden til ”a moll konserten”. Det var godt uttenkte forbindelser mellom alle fire komponistene på programmet, men som en konsert som skulle trekke utrente lyttere, ville det kanskje vunnet ennå flere hjerter med ”lettere” musikk enn det vi fikk servert denne kvelden.

Den britiske dirigenten Andrew Manze og Bergen Filharmoniske orkester gikk rett på hovedretten med Sibelius syvende. Denne ensatsige, symfoniske fantasien er et sterkt og massivt verk. Etter ti år og med skjelvende, alkoholisert hånd klarte han å fullføre det som etter urfremføringen i 1924 ble beskrevet som ”brennende lava som presser seg opp til jordoverflaten”. Manze leder med sjarme og eleganse. Han er fra ”den gamle skole” der subtil ledelse og nyanserikdom er stikkord. Det er herlig. Han inspirerer oss – og orkestret – til å lytte. Det er som om orkestermedlemmene blir ennå mer frie og inspirerte av denne lederstilen.

Peter Herresthal og Jakob Kullberg gjorde fine solistpartier i Per Nørgårds Three Nocturnal Movements. Dette er et spennende verk som har en nordisk smak av sene lyse kvelder og med glassklare klangflater. Lekkert og følsomt cellospill av Kullberg. Lek med ”blåtoner” og flageoletter (overtoner) og antydninger til dans, både i musikken så vel som i Herresthals spillestil.

Fra C dur til a moll
Til og med toneartene i Sibelius´og Griegs verk på denne konserten er beslektet. Disse jordnære toneartene uten faste fortegn fikk åpne og avslutte konserten. Det var jordnært og energisk fra både solist og orkester i Griegs ”amollkonsert”. De starter ut friskt, med et tempo som likner de ”gamle” innspillingene, og Brautigam følger opp. Her hører vi en velartikulert pianist, som leker både med farger og aksenter. Jeg liker hvordan han artikulerer frasene på talende vis, en stil som nok er fundert i hans spesialisering på musikk fra 1800 tallet. Manze lar seg rive med og lar orkestret meisle ut andrestemmer jeg ikke har fått ”øre på” i mine referanseinnspillinger. Manze demper ned strykerseksjonen, fremhever treblåserne, og skaper en orkestersats som er slank og til tider transparent. Overgangene er stort sett sømløse men ikke alltid. Etter å ha hørt så mye på gamle ”live” innspillinger, så gjør dette ”smårusket” det bare ennå mer levende. Dette er utøvere som slipper tak i kontrollen og som tør å la seg rive med!

Vi fikk høre førsteutgaven av konserten som ble utgitt i 1872. Grieg gjorde en god del forbedringer, spesielt i orkesterstemmen etter denne utgivelsen, men det er forfriskende å høre hvordan Grieg først hadde tenkt. Han lar for eksempel trompeten spille det velkjente obotemaet fra første sats – noe gir en annen sjarme til dette partiet. Der er som om det blir mer ”kultivering” i oboen. Det er likevel forbedringer i den sene versjonen som gir orkestersatsen mer fylde og substans og som utnytter klangpotensialet i klaveret på en bedre måte.

Musikk som folder seg ut
Før a moll konserten fikk vi høre Arne Nordheims Floating fra 1970, et verk som eksperimenter med tidsfølelse. Musikken folder seg ut roligere enn i Nørgårds. Nordheim maler ut klangflater som gir oss som lyttere mer tid enn i Nørgårds verk til å fordøye det som skjer i musikken. Det er orden i kaoset. Samtidig så er det fysisk musikk som treffer mellomgulvet. Det er et kort og konsist verk fremført av et skarpt og presist orkester. Det er som om Nordheim arbeider under ”less is more” prinsippet­ og det er en av hans styrker som komponist – hvorfor musikken hans treffer så godt! Han vet å stoppe når det viktigste er sagt. Det er mer enn det man kan si om Åse Kleveland.

Less is more
Kleveland hadde gjort et flott forarbeide til jobben som konsertvert. Anekdoter kan krydre lytteopplevelsen. Men hun hadde alt for mye på hjertet. Dette ble Åses kveld. Oppramsinger av komponistenes verklister og hvor unge og fremadstormende alle solistene er, er også unødvendig. Hadde ikke hun atter en gang entret scenen– og begynt å fortelle oss hva vi nå skulle føle, hadde vi kunnet vandre ut i juninatten med etterklangen av Griegs evige og kraftfulle klaverkonsert dirrende i ørene.

Enig/uenig? Velkommne til å skrive i kommentarfeltet!

10 råd til en god lytter

Det finnes ingen fasit på hvordan man skal lytte til klassisk musikk, heller ikke spille. Vi som spiller vil gjerne strekke pausene i musikken litt mer og ta frem enda mer av de svakeste nyansene – dersom vi merker at graden av oppmerksomhet og stillhet i rommet tillater det. Vi kan strekke generalpausene til den grad de fortjener, senke dynamikken til det ytterste minimum.  På den annen side må jeg – som utøver – selv ta ansvar for å tørre å gi blaffen eller være fandenivoldsk rå. Men når publikum først har kommet oss til konsertsalen og har en spill levende konsert i vente, er det ikke bare opp til utøverne men også opp til oss selv som lyttere å få en god konsertopplevelse.

  1. Gi deg tid til å roe ned

Kanskje du ikke skal være ute i siste liten, men sørge for at du kan falle til ro litt før konserten begynner. Les programmet før utøverne begynner å spille, eller etterpå. Men ikke underveis. Du trenger ikke den informasjonen for å oppleve musikken, og du kan ikke lytte godt mens du leser.

  1. Lukk øynene

Det er bare å erkjenne at vi lever i en visuell tidsalder. Mens vi ellers i hverdagen bombarderes av sanseinntrykk, er en konsert er først og fremst en opplevelse som handler om å lytte. Det er lett å glemme det.

  1. Musikk er her og nå!

Å høre musikk er ikke som å lese en bok, der du fint kan ta opp tråden dersom du har lagt boken fra deg. Vi må lytte fra første tone! Du ville ikke latt være å få med deg begynnelsen av en film, ville du? Slik er det også med musikk.

  1. Inn i musikken

Menneskesinnet er skapt slik at vi ikke opplever noen øyeblikk som like. Dette er ikke noe vi velger. Det er det samme i musikk. For eksempel to identiske toner i starten. Den ene står i forhold til stillheten før, den er det første inntrykket vi får. Den andre tonen bygger videre på den første. Dette er essensielt i lytteforståelse og vi har alle mulighet til ubrutt kontinuitet når vi lytter. Men det er ikke alltid så enkelt, og iblant faller vi av lasset og mister tråden. Da kan noen små knep få deg tilbake på sporet:

  1. Lytt til melodien

Det kan kanskje høres for enkelt ut, men forsøk å følge melodiens bane.

  1. Lytt horisontalt – og vertikalt

Du kan alltids lytte til melodien og la dette være en rød tråd gjennom musikken. Men du kan også la ørene dine vandre nedover. Velg å oppleve hvordan akkordene som ligger under gir både farge og retning til musikken og melodien.

  1. Lytt til andre stemmer

Kanskje melodien har en motstemme. Lytt til denne og observer hvordan den ”spiller med” melodien.

  1. Lytt til overganger

Mye av magien finnes i overgangene mellom frasene; hvordan ett tema smelter over i et annet. Hør hvordan tempoet myknes og «vannet finner nytt leie».

  1. Involver deg!

Lytt til musikkens karakter, la den berøre, rive, forlyste eller kanskje til og med provosere. Men ikke vær likegyldig. Musikk kan assosieres med farger, lukter eller til og med smaker. Musikken kan også tenkes å fortelle en historie. Hva kan den historien være? Eller kanskje jeg kan lage min egen?

Den erfarne lytter bruker nok ikke kun en av disse tipsene, men trolig flere av dem, kanskje alle sammen i løpet av en konsert. Skal man lytte til en symfoni av Bruckner for eksempel, så blir jo et rent melodifokus vanskelig. Lytteren kan også spørre seg hvilket av alle disse aspekter vil passe på akkurat det verket jeg nå hører på. Selv synes jeg ofte det kan det fint å spørre meg hvilken lyttefrekvens fortjener akkurat dette verket å bli tatt inn på.

  1. Musikk kan få oss til å forstå oss selv som menneske

Den rumenske dirigenten Sergiu Celibidache sier at «Sound is not music, sound can become music”. Med dette mente han at musikk oppstår i møte med våre sanser. Ikke bare når musikken vekker følelsene våre, men når vi er i stand til å oppleve at det er en forbindelse mellom detaljene i øyeblikket, og den store helheten. Når vi kan oppleve at en frase (musikkens setning) fungerer som del av en større helhet. Når man kan oppleve hvilke konflikter og kontraster som utspiller seg i musikken, slik at vi kan være med når musikken toner ut: Fylt og tømt på en gang. Eller kanskje vi blir hengende i løse luften – uforløst? Musikken ikke redusert til en rekke enkeltøyeblikk, men en total opplevelse, Slik opplever vi at musikk er større enn oss selv. Og at musikk gjenspeiler selve livet.

E. Grieg: Konsert for klaver og orkester i a moll, opus 16. 2.sats: adagio:

Trodde du at du kjente «a-mollkonserten»?

  1. juni spilles Edvard Griegs klaverkonsert opus 16 i a moll i Grieghallen, som alltid under Festspillene. Men visste du hvor ulikt den kan spilles? Hør Annabel Guaitas lytteskole over A-mollkonserten på podkast en under og konserten vil aldri høres på samme måten igjen. I samtale med Hilde Sandvik, kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, lytter Guaita gjennom fire innspillinger av en av verdens mest spilte pianokonserter.

Hør Leif Ove Andsnes sammen med Berlinfilharmonien (2000), Svjatoslav Richter sammen med Moskva Filharmoniske Orkester (1977), Anton Rubinstein og Dallas Symphony Orchestra (1949) – og Griegs venn Percy Grainger i opptak fra 1921 sammen med Sydney Symphony Orchestra (1978).